Dr. philos Karl Wülfert (1902-1989)
Edwin Friedrich Karl Wülfert ble født 27. desember 1902 i Nürnberg. Han kom fra en industrifamilie og interesserte seg allerede som ung mann for de mange farene som fantes på arbeidsplassene i 1920-årenes Tyskland. I en av Europas eldste industribyer fikk han tidlig nærkontakt med forurensningsproblemer og de helserisikoene de kunne innebære for arbeidstakere.
Wülfert studerte kjemi og arbeidet en periode som kjemiker. I 1927 tok han sin doktorgrad i München under professor Heinrich Otto Wieland. Samme år flyttet han til Stockholm, hvor han arbeidet ett år som assistent hos professor Hans von Euler, som på den tiden var ledende innen enzymkjemi. For dette arbeidet mottok von Euler Nobelprisen i kjemi i 1929.
Den 22. august 1928 kom Wülfert til Norge. Ved Universitetet i Oslo møtte han dr. Gulbrand Oscar Johan Lunde, som i 1929 ble ansatt som direktør for Hermetikkindustriens Forskningslaboratorium i Stavanger. Wülfert flyttet med til Stavanger, hvor han i 1931 begynte som forskningsassistent ved hermetikk-laboratoriet da det sto ferdig. I 1932 flyttet han tilbake til Oslo og ble assistent for professor Klaus Hansen ved Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo. Den 27. mai 1933 giftet han seg med Eva Sigrid von Schulz. Sammen fikk de tre barn.
I 1936 ble Wülfert tilsatt som 2. amanuensis ved Farmasøytisk institutt, en stilling han hadde frem til 1941. Deretter begynte han som kjemisk assistent ved Fysiologisk institutt ved Norges Veterinærhøgskole under professor dr. med. Asbjörn Fölling.
I 1947 ble han ansatt som kjemiker ved det nystartede Laboratorium for kjemisk analyse og vurdering av eksponering i norsk arbeidsliv, et laboratorium under Direktoratet for Arbeidstilsynet. Laboratoriet utviklet seg etter hvert til Yrkeshygienisk Institutt – i dag kjent som Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI). I 1950 hadde instituttet fem ansatte. Wülfert spilte en sentral rolle i oppbyggingen av Yrkeshygienisk institutt og etableringen av yrkeshygiene som fag i Norge. I starten arbeidet han alene, med et sparsommelig utstyrt laboratorium og sine egne kjemibøker som viktigste hjelpemidler.
I mai 1950 møttes de nordiske yrkeshygieneinstituttene til konferanse i Oslo. Dette var første gang møtet ble arrangert i Norge. Fra norsk side deltok overlege Arne Bruusgaard og dr. philos. Karl Wülfert. I et intervju med Arbeiderbladet understreket Bruusgaard betydningen av det nordiske samarbeidet.
Han beskrev selv sin første oppgave som å dra ut på arbeidsplassene for å se og lukte, og ikke minst lytte til arbeidstakernes egne erfaringer. Denne kontakten med de praktiske forholdene – og med dem som bokstavelig talt følte problemene på kroppen – så han som en grunnleggende forutsetning. Instituttet skulle være et sted hvor arbeidslivets kvinner og menn kunne få hjelp. «Sikring og kontroll» av eksponering på arbeidsplassen ble både et mål og et motto i hans arbeid. Med stor faglig kunnskap og et sterkt sosialt engasjement skapte han tillit både til seg selv og til instituttet. Han gikk aldri på akkord med det han mente var riktig og nødvendig for å skape et bedre arbeidsmiljø.
Han var en markant og fargerik person som gjennom sin faglige tyngde og sitt sosiale engasjement vant respekt og anerkjennelse. Gjennom en møysommelig kamp, under tidvis omskiftelige og til dels kummerlige forhold, ble Yrkeshygienisk institutt bygget opp til en moderne forskningsinstitusjon med solid forankring i norsk arbeidsliv.
Etter at han ble pensjonist i 1972 fortsatte han å arbeid på insituttet og delte sin kunnskap og erfaring med yngre forskere og yrkeshygienikere. Han beskrives som et levende leksikon, men brakte i tillegg inn de moralske og etiske aspektene ved yrkeshygienisk arbeid. På den måten utfordret han den yngre genereasjon til å søke etter høy fagkompetanse som skal omsettes i praksis basert på etikk og moralske verdier.
Dr. Karl Wülfert betydning for yrkeshygienen i Norge kan ikke overvurderes. Han beholdt et glødende engasjement helse sitt liv, også etter at han gikk av med pensjon i 1972 og for 40 år siden i 1985, vel 83 år gammel var han med på stiftelsen av Norsk Yrkeshygienisk Forening.
Hans sterke personlighet, sosiale engasjement og fokus på praktiske løsninger, skapte også konflikter internt på instituttet mellom en akademisk distansert forskningstilnærming og dette direkte engasjementet. Disse konfliktene er en del av bakgrunnen for Karl Wülferts uttalelse på slutten av sitt foredrag (se Stiftelsen av Norsk Yrkeshygienisk Forening) , hvor han hevder at instituttet ville miste sin relevans hvis det ikke lenger er lydhør og beholder en sterk tilknytning til norsk arbeidsliv. Han avslutter med den store maler Honoré Daumiers ord: ”Il faut être de son temps” – man skal føle tiden på pulsen, lytte til dens hjerteslag, forventninger og krav. Noe til ettertanke for flere av oss.
Wülfert´s publikasjoner
Biblioteket på STAMI har digitalisert et stort antall av Wülfert´s rapporter SØK
Nasjonalbiblioteket har digitalisert flere av Wülfert sine bøker m.m. SØK