Yrkeshygiene vokste frem i skjæringspunktet mellom europeisk hygiene og britisk fabrikktilsyn. Den tyske tradisjonen la vekt på folkeopplysning og laboratorier; den britiske på måling og kontroll. I Norge smeltet disse sammen til en tradisjon forankret i Arbeidstilsynet, forskningsinstitutter og bedriftshelsetjenestene.

Av Hans Thore Smedbold

Europeiske røtter

I løpet av 1800–1900-tallet etablerte det seg to tydelige ulike tradisjoner: en tysk “hygiene” forankret i universiteter, stat og folkeopplysning, og en britisk “occupational hygiene” formet av fabrikktilsyn, måleteknikk og praktiske kontrolltiltak. I norsk sammenheng møtes disse der måling/tiltak ble integrert i en bred, forebyggende arbeidsmiljømodell.

Tyskland: hygiene som samfunnsprosjekt

I Tyskland ble hygiene utviklet som et bredt samfunnsprosjekt: by- og miljøhygiene, smittevern og arbeidsplasshygiene ble sett i sammenheng og formidlet til befolkningen gjennom universiteter og institusjoner – eksempelet Deutsches Hygiene-Museum fra 1912 illustrerer tyngden på folkeopplysning. Tyngdepunktet var helhet og samfunnsmodernisering; arbeidsplassen var én del av et større helseprosjekt.

Storbritannia: fra fabrikktilsyn til «recognise – evaluate – control»

I Storbritannia ble fagutviklingen drevet frem av Factory Inspectorate og konkrete reformer. Den medisinske fabrikkinspektøren Thomas Morison Legge (fra 1898) pekte ut kursen mot systematisk kartlegging, standarder og kontroll – en tidlig forløper til dagens metode recognise – evaluate – control (REC). Etter 1953 ble den brittiske yrkeshygiene foreningen (BOHS) et faglig samlingspunkt, mens etterkrigstiden ga et tydelig måle- og tiltaksfokus (bl.a. gravimetriske støvmålinger, grenseverdier (TLV, Administrative normer).   

Norge: en hybrid med en institusjonell ryggmarg

Etter krigen fikk norsk yrkeshygiene en tydelig institusjonell base. Direktoratet for arbeidstilsynet etablerte i 1947 et laboratorium for kjemisk analyse og eksponeringsvurdering. I 1963 ble Yrkeshygienisk Institutt opprettet ut fra dette miljøet (under Kommunal- og arbeidsdepartementet). Snart inngikk det i Arbeidsforskningsinstituttene sammen med de nye instituttene for arbeidsfysiologi og arbeidspsykologi, og i 1981 kom muskelfysiologisk institutt til. I 1986 ble Arbeidspsykologisk institutt skilt ut som Arbeidsforskningsinstituttet (AFI). De tre gjenværende instituttene ble deretter slått sammen som Statens forskningssenter for arbeidsmedisin og yrkeshygiene, som i 1988 tok navnet Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI).

Samtidig ble yrkeshygiene profesjonalisert i Arbeidstilsynets ytre etat: På 1970-tallet gikk Arbeidstilsynet fra kommunalt til statlig tilsyn, og etablerte to yrkeshygienikere i hvert av 12 distrikter – 24 i alt ved utgangen av 1977. Det ga styrke til en praksisnær, måle- og tiltaksorientert tradisjon som ble koblet tett til laboratorier, toksikologi og kartlegging og risikovurdering av eksponering.   

Ulike tradisjoner forenes

• Formål og form: Tyskland la vekt på folkeopplysning og universiteter; Storbritannia på praktisk tilsyn, målinger og standarder; Norge kombinerte begge i en offentlig forankret, praktisk anvendt profesjon.

• Arbeidsmåte: Britisk REC-tenkning ga varig fotfeste for gjenkjenne–vurdere–kontrollere i norsk praksis (noe vi finner igjen i Internkontroll og fokus på det systematiske HMS arbeide), mens den kontinentale linjen styrket laboratorier, toksikologi og tverrfaglige institusjoner. 

• Institusjoner: Norsk utvikling hviler på instituttløpet 1947–1988 (STAMI og FHI og på en sterk ytre etat i Arbeidstilsynet – en kombinasjon som har formet fagets særpreg.